Et lys i mitt liv har nu sluknet.Du har etterlatt meg i en bunnløs brønn av sorg. Selv om du ikke er mitt barn, skal du vite at jeg holder så meget av deg. Hedvig, du ofret deg for meg. Jeg skjøv deg fra meg, og du kan jo tro jeg angrer. En slik mann som meg, skulle ha visst bedre. Nå sitter jeg bare igjen med et dypt savn som etser igjennom mitt hjerte. Jeg skal ta vare på villanden for deg som jeg vet du holdt så inderlig av.Disse få ord, skrevet til deg i den mørkeste stund, ta dem med deg til himmelen.
Halim er hovedpersonen i boka "Et øye rødt", skrevet av Jonas Khemiri. Halim er en 14 år gammel svensk/marokkaner. I boka føler han at han har "gjennomskuet" Sveriges intigreringsplan og vi følger han gjennom denne kampen mot å finne sin identitet.
Halim er både forvirret og skråsikker. I denne jakten på sin identitet blir han litt paranoid. Hans observasjoner av samfunnet kan være skarpe, men også vanvittige feiltolkelser. Jeg vil si Halim er en rasistisk og selvopptatt gutt. I denne dagboken han skriver, forteller han mye overdrevent om seg selv. Det er som om han prøver å overbevise både lesere og seg selv om at han er veldig sterk og farlig. I denne boken ligger det en sår undertone, som omhandler en usikker og forvirret gutt. Under den "tøffe" fasaden Halim setter på seg, skjules en stor ensomhet...
Jeg startet tidlig med å utvikle språket mitt, allerede i 10 års alderen skrev jeg og fremførte poesi. Jeg kan ikke huske om jeg hadde noen favoritt ord elle utrykk.
Familien min har hatt stor påvirkning på språket mitt, og hvordan jeg bruker det i forskjellige situasjoner. Men banneord og a-endelser, har jeg plukket opp blant venner. Banneord er blitt en stygg vane. Ord som er hyppig brukt er; drit, faen, helvete, jævla og fader. Det er vel egentlig en ganske dårlig måte å utrykke seg på, en barnslig snarvei for å forsterke for eksempel sinne eller irritasjon Men alle vet at gammel vane er vond å vende.
Jeg kan huske første gang ordet ”faen!” braste ut av munnen min i et familieselskap. Alle ble stille og stirret forskrekket på meg. Jeg gled skamfull lenger ned på stolen, og nikket stille når tante bemerket språket mitt. Etter det fant jeg ut at jeg må være som en kameleon, tilpasse språket mitt til hvem som er rundt meg. Det er viktig å kunne variere språkbruken i de forskjellige situasjonene for da er det lettere å nå inn til lytteren synes jeg.
Jeg har alltid hatt et bredere språk enn min søster og den evig lange diskusjonen om hva som er best, har pågått i mange år. Hun sier klokken, og jeg sier klokka. Noen ganger tror jeg det faktisk kan være en fordel å snakke litt bredere for da får ikke andre mennesker et inntrykk av at jeg hever meg over dem med et fancy språk. Heldigvis finnes det en fin mellomting som vi begge har godt av : )
Avslutter med en liten setning, ikke at den har så mye med saken å gjøre, men liker den likevel:
I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre. <3
Lars Ove Seljestad er forfatter og holdt et foredrag for oss i 11sta på F21 som jeg tenke jeg skulle fortelle min mening om;
Jeg synes det var et foredrag verdt å lytte til, Lars Ove Seljestad fortalte på en måte som var lett å høre på.
Klassen fulgte faktisk med på det som ble fortalt.
Som ivrig skriver selv, lærte jeg mye når Lars fortalte om hvordan han skrev.
Jeg kjente meg igjen i hans metoder å starte en fortelling på og det gjorde meg faktisk litt mer bevisst på hvordan jeg skriver.
« Han var fortapt. Han var fengsla. Han var innesperra i sitt eige sinne. I sitt eige sinn. Han kom ikkje ut. Han såg ingen utvegar. Døra hadde slått i bak han for godt.»
Dette er et utdrag fra nynorskromanen ”blind”.
Lars virket som en dyktig forfatter, og tekstene jeg har lest av han var veldig ærlige. Utdraget som jeg plukket ut, forteller noe om hvor rå og ærlig Lars er i boken ”blind”, jeg synes dette er en av de sterkeste måtene å nå en leser, derfor liker jeg ”skrivestilen” hans.
Det eneste som kanskje kan trekke litt ned er vel det at han skriver på nynorsk, for personlig synes jeg det er verre enn bokmålsromaner.
Skjønner at han vil beholde sjarmen fra sin egen dialekt, men som han selv også sa, ville han solgt mange flere bøker om han hadde skrevet dem på bokmål.
Folk vandrer rundt i diverse klær laget av ekte pels, med god samvittighet.
Har ikke de fått det med seg!?
I Norge holdes rev og mink innesperret i små nettingbur, for å bli pelskåper og pelskrager. De er de stumme ofrene som lider for vår besettelse av mote.
Når du kjøper disse varme og myke pelsproduktene støtter du en grusom industri.
Dyrene på pelsfarmene i Norge utvikler etter hvert tvangsadferd; noen hopper eller vandrer rundt i endeløse mønstre, mens andre lemlester seg selv eller andre. I flere Europeiske land har man gjort dette forbudt, så hvorfor gjør ikke vi det samme?
Omtrent 830.000 pelsdyr slaktes hvert år.
Avlivnings metoden til mink er nakkeknekking og gass, mens rev blir avlivet med strøm støt. Disse avlivningsmetodene blir regnet som inhumane og er svært smertefulle for dyrene.
Klarer du å henge pelsvesten over skuldrene, når du vet at du støtter en industri der hundrevis av små mink gnager på sin egen kropp, setter de små blodige potene fast i nettinggulvet og skjelver vettskremt når de ansatte legger faste hender rundt nakken på dem og knekker til?
Under en inspeksjon i 2008, der over 20% av pelsfarmene ble inspisert, kom det frem at mange av pelsfarmene brøt forskrift om hold av pelsdyr på et eller flere punkter. På over 42% av revefarmene og 46% av minkfarmene ble det funnet skadde dyr, med blant annet avbitte lemmer, brukkne bein og skader på øyne tannkjøtt og labber. Likevel mente Mattilsynet at de hadde god kontroll med pelsdyrnæringen...
Jeg oppfordrer alle til å tenke seg om en gang til før man går å kjøper ekte pels igjen. Går virkelig mote fremfor dyremishandling?
Alle der ute vet hvordan det er å få vondt, tenk deg den fysiske smerten som disse uskyldige skapningene går igjennom. Mange vil sikkert tenke at dette er bare dyr, men i likhet med oss; de føler smerte og de kjenner frykt.
mine siste ord:
Det er bedre å gå med fake pels enn å henge restene av et flådd dyr på kroppen.
