Jeg startet tidlig med å utvikle språket mitt, allerede i 10 års alderen skrev jeg og fremførte poesi. Jeg kan ikke huske om jeg hadde noen favoritt ord elle utrykk.
Familien min har hatt stor påvirkning på språket mitt, og hvordan jeg bruker det i forskjellige situasjoner. Men banneord og a-endelser, har jeg plukket opp blant venner. Banneord er blitt en stygg vane. Ord som er hyppig brukt er; drit, faen, helvete, jævla og fader. Det er vel egentlig en ganske dårlig måte å utrykke seg på, en barnslig snarvei for å forsterke for eksempel sinne eller irritasjon Men alle vet at gammel vane er vond å vende.
Jeg kan huske første gang ordet ”faen!” braste ut av munnen min i et familieselskap. Alle ble stille og stirret forskrekket på meg. Jeg gled skamfull lenger ned på stolen, og nikket stille når tante bemerket språket mitt. Etter det fant jeg ut at jeg må være som en kameleon, tilpasse språket mitt til hvem som er rundt meg. Det er viktig å kunne variere språkbruken i de forskjellige situasjonene for da er det lettere å nå inn til lytteren synes jeg.
Jeg har alltid hatt et bredere språk enn min søster og den evig lange diskusjonen om hva som er best, har pågått i mange år. Hun sier klokken, og jeg sier klokka. Noen ganger tror jeg det faktisk kan være en fordel å snakke litt bredere for da får ikke andre mennesker et inntrykk av at jeg hever meg over dem med et fancy språk. Heldigvis finnes det en fin mellomting som vi begge har godt av : )
Avslutter med en liten setning, ikke at den har så mye med saken å gjøre, men liker den likevel:
I språket er det bare én bokstav som skiller mellom lykke og ulykke. I livet enda mindre. <3
